Part Tinker Puzzl

Små sammenstillinger, tydelige prinsipper

Kraftvei

Innsiden av tedukken

Chahakobi ningyō, eller tedukken som serverer te, er den best kjente japanske karakuri-automaten. Energien kommer fra en oppspolt fjær, i Edo-tidens eksemplarer laget av hvalbarde. Uten kontroll ville fjæren vikle seg ut på et øyeblikk, så et tannhjulstog multipliserer antall omdreininger og bremser utløsningen. Et kam på én aksel vipper en mekanisme koblet til føttene, slik at dukken ser ut til å gå, mens en annen styrer et ratt slik at dukken kan snu og komme tilbake.

Stoppen er det smarte. Brettet hviler på en spak. En full kopp presser spaken ned, holder en bremse unna tannhjulstoget, og dukken beveger seg. Når en gjest løfter koppen, stiger spaken og setter bremsen i inngrep. Når den tomme koppen settes tilbake, løses bremsen igjen, og en forhåndsinnstilt kamprofil sender dukken tilbake den veien den kom.

  1. Spenn fjæren.
  2. Sett på en full kopp: bremsen løsner.
  3. Tannhjulstoget driver hjulene og benkammen.
  4. Koppen løftes: bremsen settes i inngrep.
  5. Koppen settes tilbake: dukken snur og går tilbake.
Synlige trétannhjul, kam og fjærhus i en rekonstruksjon av en karakuri-tedukke
Moderne rekonstruksjon bygget etter diagrammene i Karakuri Zui fra 1796. Ikke et originalt eksemplar fra Edo-tiden.
Håndverkskontekst

Fra trykte diagrammer til festivalvogner

Vi kjenner tedukkens virkemåte i detalj på grunn av Karakuri Zui, utgitt i 1796 av Hosokawa Hanzō Yorinao. Boken gir tegninger og instruksjoner for flere mekanismer, og moderne skapere har bygget fungerende dukker direkte etter den. Det gjør den uvanlig: de fleste tidlige automater finnes enten som gjenstander uten instruksjoner, eller som beskrivelser uten gjenstander.

Karakuri finnes også i større format på festivalflåter, for eksempel flåtene under Takayama-festivalen i Gifu-prefekturen og Inuyama-festivalen i Aichi-prefekturen, der dukkeførere inne i flåten styrer figurene med snorer og stenger. Dette er utførte mekanismer, ikke selvgående, og forskjellen er viktig når du studerer dem.

Tradisjon

Tanaka Hisashige, en oppfinner fra Edo-perioden, bygde karakuri som en bueskytter-gutt før han gikk over til urverk og senere industriell ingeniørvirksomhet.

Moderne tolkning

Kambokseautomater av kryssfiner bruker det samme kam-og-følger-prinsippet uten å trenge en fjærmotor.

Messingsnegl-kam som løfter en følgerstav i en liten testramme av tre
En moderne testrigg med kam og følger i messing.
Lærenotat

Pek ut regulatoren

Enhver mekanisme som går over tid trenger noe som begrenser hastigheten: et tannhjulsforhold, en vifte, en foliot, en anker-gang eller en bremse. Hvis du ikke kan peke ut regulatoren, forstår du ikke mekanismen ennå.

Tidtaking

Klokker for ulike timer

Edo-Japan brukte midlertidige timer: dagslys og natt ble hver delt i seks deler, så lengden på en time endret seg med årstidene. Japanske klokker, wadokei, tilpasset importerte europeiske mekanismer til dette systemet, ofte med to foliotter, én for dag og én for natt, eller med flyttbare timemarkører på skiven.

Tanaka Hisashiges «Myriad Year Clock» fra 1851 kombinerte en skive for midlertidige timer, som justerte seg etter årstiden, med flere andre visninger i ett kabinett. Originalen finnes ved Nasjonalmuseet for natur og vitenskap i Tokyo og er utpekt som et viktig kulturgods i Japan.

Korea valgte en annen vei med vann. Jang Yeong-sils Jagyeongnu fra 1434 brukte rennende vann og fallende kuler for å utløse slående figurer. I dag vises en rekonstruksjon, ikke originalen, ved Nasjonalmuseet for palassutstillinger i Seoul.

Nærbilde av jernfoliotten og de justerbare vektene øverst på en japansk wadokei-klokke
Jernverk fra en wadokei, et eksempel fra 1800-tallet i en museumssamling.
Forsiktighet med rekonstruksjoner

Seismoskoper og bambusdragefluer

Zhang Hengs seismoskop fra år 132 e.Kr. vises ofte som et bronsekar med drager som slipper kuler ned i paddenes munner. Ingen eksemplarer er bevart, og teksten som beskriver det, forklarer ikke den indre mekanismen. Hver modell du ser, er en tolkning, og ulike rekonstruksjoner bruker ulike pendeldesign. Behandle dem som hypoteser.

Bambusdragefluen, kjent i Japan som taketombo, er motsatt tilfelle: et enkelt leketøy du fortsatt kan lage og teste i dag. Ved å snurre akselen mellom håndflatene gir du de vinklede bladene løft. Å skjære en er en leksjon i symmetri; en ubalansert rotor vingler og gir for lite løft.

  • Hold tannhjulsinngrepene litt løse; for stramme inngrep klemmer seg når treet beveger seg.
  • Poler tappene og voks dem i stedet for å olje trelagre.
  • Bygg en testramme før det dekorative kabinettet.

Gå tilbake til tradisjonelle treskjøter for kabinettbygging, eller still et spørsmål via Ta kontakt.

Håndskåret bambusdragefluleketøy med en tynn, vridd rotor og rund aksel
Bambusdragefluen er skåret for denne veiledningen; et moderne eksempel på et tradisjonelt leketøy.